Landeplage

I 1985 gikk Bobbysocks av med seieren i Melodi Grand Prix. Siden har "La det swinge" ikke sluppet taket i oss. Hvordan kunne melodien prege Norges musikkhistorie på denne måten? Var det på grunn av eller på tross av MGP-seieren? Eller fordi jentene hadde så gjennomført image? Eller rett og slett fordi Rolf Løvland er en genial låtskriver? Under sin lekne jakt etter svar oppsøker Ravi blant andre Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen (Bobbysocks), Rolf Løvland (låtskriver), Even Ruud (professor i musikkvitenskap), Per Sundnes (MGP-general) og Wolfgang Plagge (klassisk komponist og pianist). VG spanderte 27 sider på "La det swinge" etter seieren, og i løpet av seiersuka ble den spilt 429 ganger på radioen. Dette var starten på en kometkarriere for Bobbysocks som solgte millioner av album.

I det første programmet prøver Ravi å finne ut hvorfor Sissels "Kjærlighet" nekter å slippe tak i oss. Sissel gav ut sitt debutalbum i 1986, og albumet inneholdt denne balladen som skulle bli en landeplage. Med over 400 000 solgte eksemplarer finnes den i hvert femte norske hjem og ser ikke ut til å ville dø. Hvorfor landeplage? Men hvorfor denne appellen? Er det fordi teksten er så bra, at melodien er så fengende, har det noe å gjøre med tiden da låten kom eller at Sissel, med sin klokkeklare røst, har så sterk appell? Under sin lekne jakt for å finne ut hvorfor nettopp "Kjærlighet" har blitt stående, oppsøker Ravi blant andre Sissel selv, tekstforfatter Rolf Tofte, historiker og forfatter Ivo de Figureido og klassisk komponist og pianist Wolfgang Plagge. Og underveis får Ravi seg en gedigen overraskelse.

«Nei, så tjukk du har blitt» ble gitt ut i 1999, og er det definitive høydepunktet for Ole Ivars’ karriere som har vart i snart 50 år. Hva er grunnen til at denne låten er blitt en landeplage? spør Ravi i kveld. «Nei, så tjukk du har blitt» ble gitt ut i 1999, og suksess-låta bidro til at albumet den ble utgitt på, solgte 320000 eksemplarer. «Nei, så tjukk du har blitt» er den mest kjente låten i danseband-sjangeren, både innenfor og utenfor en menighet som teller en million mennesker. Men hvorfor slipper ikke «Nei, så tjukk du har blitt» taket i oss? Er det fordi vokalen til Tore er så bra? Er det på grunn av det fengende saxofon-spillet? Er det fordi teksten er selvironisk? Eller er det fordi den representerer grasrotas opprør mot slankehysteri og jakten på et perfekte ytre? Under jakten for å finne svar, oppsøker Ravi bl a William Kristoffersen og Tore Halvorsen, Kari Jaquesson (Fitness-pioner), Wolfgang Plagge (klassisk komponist og pianist) og Per Fugelli (Sosialmedisiner).

I kveld tar Ravi for seg en låt som siden utgivelsen har endret status fra å være anonym og lite spilt, til å bli stående som en av Norges viktigste melodier. "Eg ser" av Bjørn Eidsvåg er ukas landeplage. «Eg ser» kom ut i 1983 på albumet «Passe gal», men låta ble ingen umiddelbar hit. Radioen spilte den ikke, og den fant aldri sin plass på VG-lista. Få visste i det hele tatt hvem Bjørn Eidsvåg var. I dag regnes Eidsvåg som en av Norges desidert største popstjerner, og «Eg Ser» er utvilsomt hans viktigste låt. Meningsfull selv for fotballsupportere Men hvorfor har «Eg ser» vokst seg inn i den kollektive norske bevisstheten? Er det på grunn av dens anvendelighet, slik den brukes i både brylluper, begravelser og på fotballbanen? Er det på grunn av artisten selv? Eller er det fordi låten sier noe grunnleggende om det å være menneske, selv for fotballsupportere?

De fleste hitlåter er laget i en standard oppbygging av vers og refreng, men slik er det ikke alltid. I kveldens program ser Ravi på hvorfor "Noen ganger er det all right" ble en landeplage. I september 1995 kom plata "Noen ganger er det all right", signert Odd Børretzen og Lars Martin Myhre. Tittelkuttet med samme navn kan trygt kalles en landeplage, for den ble liggende på VG-lista i to år, og har senere blitt kåret til tidenes norske hit. Men ser man på oppbygningen av låta, er den helt usannsynlig langt unna oppskriften for hvordan en hitlåt vanligvis er bygget opp. Den starter med et kåseri som varer i 2 minutter og 45 sekunder, før den går over i et enkelt, lite refreng, som gjentas 7 ganger.

Kveldens landeplage handler om jenter som kommer og jenter som går, men det ser ut til at kveldens landeplage er kommet for å bli. Igjen går Ravi til kildene for å finne ut hvorfor. I 1994 kom popgruppen Di Derre ut med albumet "Jenter og sånn", en plate med «elleve sanger om kvinner og én om jakka mi,» i følge gruppen selv. Av disse var det singelen "Jenter" som slo an først, og førte til et nasjonalt gjennombrudd for Di Derre. Men hvorfor har "Jenter" blitt en landeplage som fortsetter å følge oss? Er dette på grunn av Jo Nesbøs karisma som frontfigur eller at avsenderen i teksten er en matador? Kan det være fordi refrenget er så godt egnet for allsang eller fordi melodien er så fengende? Eller kan det ha noe å gjøre med at det er en reinspikka jentelåt?

"Livet er for kjipt" var aldri en planlagt hit, men ble likevel startskuddet for "Kjipe-Lars" og hans karriere. Hva er grunnen til at denne låten er blitt en landeplage? spør Ravi i kveld. Da Lars Kilevold ga ut «Livet er for kjipt» i 1980, var det kun for å ha en låt som kunne promotere russerevyen i Fredrikstad. At låten skulle ligge 34 uker på VG-lista, og til og med toppe førsteplassen, var alt annet enn en kalkulert affære. «Livet er for kjipt» omtales ofte som den første låten som snakket ungdommens eget språk, men var dette nok til at den ble stående som en landeplage?

Da The Monroes ga ut sitt debutalbum "Sunday People", solgte det i over 130 000 eksemplarer. I kveldens utgave av "Landeplage" finner Ravi ut hva som er oppskriften på suksessen."Sunday People" kom i 1983, og sikret at The Monroes ble kåret til Årets spellemann, i tillegg til å vinne klassen for beste popgruppe. Tittelsporet ble utgitt som singel og holdt førsteplassen på VG-lista i 12 uker. Men hvorfor har «Sunday People» blitt stående etter alle disse årene? Er det på grunn av Lage Fosheims imponerende London-dialekt eller den uforglemmelige musikkvideoen? Er det fordi låta er en blanding av alle mulige karibiske stilarter? Skyldes det at den har store tekstlige kvaliteter med melankolske undertoner? Eller er det rett og slett fordi det er en tidløs og god poplåt som får oss i godt humør?